Fra brakkeby til byggebonanza

I 2012 fyller StorBergen Boligbyggelag 50 år. Laksevåg Boligbyggelag var døpenavnet på stiftelsesmøtet 30. mars 1962. I formålsparagrafen kan vi lese at andelslaget skulle «på vegne av andelseierne – enten enkeltvis eller organisert i borettslag – skaffe boligbygg og andre bygg, som naturlig hører sammen hermed.»

Tiårene etter krigen var preget av gjenreisning, optimisme og stor aktivitet, men det forhindret ikke at det tidlig på 1960-tallet var mangel på nye boliger. Dette kom til uttrykk i interessen rundt det nye boligbyggelaget: Antallet forventningsfulle andelseiere passerte 1000 etter mindre enn to år.

Laksevåg

Laksevåg Boligbyggelag var egentlig en videreføring av Laksevåg Boliglag AS, som ble stiftet i 1946. Laksevåg hadde siden 1918 vært en egen kommune med et pulserende næringsliv. Flere kjente skipsverft utgjorde lokalsamfunnets hjørnesteiner, og alt i 1920- og 1930-årene bidro bedriftene aktivt til at deres ansatte skulle få bo nær arbeidsplassene. I dag høres det kanskje rart ut at verkstedsindustrien bygget boliger, men i samarbeid med Laksevåg kommune ble jobben gjort. Laksevåg Boliglag AS var i hovedsak kommunalt eid, men bedrifter som Norsk Jernverk, Bernt Iversen & Søn, Laksevåg Forbruksforening, Frydenbø Slip og Mek. Verksted og Bergens Mekaniske Verksteder var medeiere.

Laksevåg ble hardt og brutalt rammet av krigen. Sterkest inntrykk gjør historien om det som skjedde den 4. oktober 1944. Den tyske okkupasjonsmakten hadde mistet sine baser etter den allierte invasjonen av Frankrike, og rundt 100 ubåter ble i løpet av sommeren og høsten flyttet til bergensområdet. Bergen – og ikke minst ubåtbunkeren og Danziger Werft på Laksevåg – ble et høyaktuelt krigsmål for de allierte styrkene. Denne høstmorgenen våknet Bergen og Laksevåg til et bomberegn som savner sidestykke i norsk krigshistorie. Det varte i ti minutter. Da sto Laksevåg i brann. 193 mennesker omkom, blant disse var 61 elever ved den meget hardt rammede Holen skole. Tragedien inntraff på flere plan. Menneskelige tap og lidelser var voldsomme. Materielt var det bare kommunene i Finnmark som ble rammet hardere enn Laksevåg gjennom de fem krigsårene. Store deler av bebyggelsen lå i ruiner. Etter bombeangrepet den 4. oktober 1944 ble 60 hus totalskadet, 160 boliger fikk større eller mindre skader.

Hendelsen gjorde ikke boligmangelen mindre prekær. Da den andre verdenskrigen tok slutt i 1945, sto det mange hus igjen etter de tyske okkupasjonsstyrkene. Fortsatt kan vi se de karakteristiske toetasjers trehusene i Vågedalen, på Melkeplassen og på Damsgård. De ble gjerne kalt «tyskerbrakker», men begrepet var ikke helt rettferdig. Husene var fullt brukbare. Boliglaget rensket dem for alt innvendig og bygget nye leiligheter. Det ble også bygget nye bolighus. På det meste forvaltet boligselskapet nær 300 leiligheter. Boligene skulle ikke være dyrere enn at familier forsørget på en industriarbeiderlønn hadde råd til å bo i dem. Vi kan med andre ord se en tydelig rød tråd fra etterkrigsårene til dagens StorBergen: Den sosiale boligbyggingen var en kjerneoppgave.

Byggeboom

Ikke lenge etter stiftelsen, godkjente Laksevåg Boligbyggelag en festeavtale med Fasmer-familien om et 1000 mål stort utbyggingsområde i Loddefjorddalen. Avtalen var i sin tid inngått med Laksevåg Boligselskap AS, men det nye boligbyggelaget gikk in som avtalepartner. De to selskapene levde side om side noen år til, men i 1970 overtok boligbyggelaget administrasjonen av Laksevåg Boligselskap og den tilhørende boligporteføljen. To år senere, i 1972, ble Laksevåg en del av Bergen kommune. Mangelen på boligareal i Bergen var en vesentlig årsak, og områdene vest for byen hadde lenge blitt sett på med stor interesse.

Lokalpolitikerne i Laksevåg hadde egentlig blinket seg ut et helt annet område. Drømmen var å bygge eksklusive boliger på Kvarven, ved innseilingen til Byfjorden og Bergen. Et nytt Kalfaret, rett og slett. Forsvaret var ikke beredt til å gi avkall på dette området, og planene ble skrinlagt. I stedet ble oppmerksomheten rettet mot Loddefjorddalen. Snobberiet og rikmannsfaktene så man aldri noe mer til.

Det første året etter at boligbyggelaget var etablert, ble det bare bygget 20 boliger, men planene i Loddefjorddalen ble bearbeidet i ekspressfart. I 1966 ble Arne Sande utpekt som hovedentreprenør, og dermed var grunnlaget på plass for et samarbeid som skulle vare i mange år. Nå ventet gigantprosjektene i og rundt Loddefjord, og tiårsperioden frem til 1976 ble den reneste byggebonanza i Loddefjord. Det gikk fort, kanskje for fort, men behovet for flere boliger overskygget andre hensyn. Fra 1967 til 1969 ble 234 leiligheter i høy- og lavblokker i Hetlevikhøyden borettslag innflyttet. Årene etter ble 551 leiligheter i Vadmyra borettslag tatt i bruk. I tur og orden fulgte store borettslag som Vestre, Lyderhorn, Tjønnveien og mange flere. Da verket ble fullført med innflyttingen i Storaneset borettslag i 1976, var det bygget nær 2800 boliger i Loddefjord.

Man hvilte ikke lenge på laurbærene. Nå ventet utbyggingen av Loddefjord nord, som vi i dag kjenner som Olsvik-området. Frem mot 1984 ble det bygget nær 1800 leiligheter i borettslag som Brønndalen, Grøntulien, Olsvikstallen, Fredheim og Norheim. I 1985 hadde boligbyggelaget forvaltningsansvaret for 5035 boliger, fordelt på 1022 leiligheter i rekkehus, 1770 i terrasse- og rekkeblokker, 1029 i lavblokker, 891 i høyblokker og 143 i punkthus.

I løpet av 1980-årene startet Laksevåg Boligbyggelag for første gang opp prosjekter utenfor de gamle kommunegrensene. Det ble bygget i Åsane, i Fana og på bysiden av Puddefjorden. Sakte, men sikkert vokste boligbyggelaget seg ut av sitt opprinnelige nedslagsfelt vest i Bergen. I 1990 ble navnet forandret til StorBergen Boligbyggelag.

Mer enn boligen

«Målet for et boligbyggelag må alltid være å skape boliger der folk kan trives», sa Olav Bjaadal i 1987. Da var han styreleder i boligbyggelaget. Året etter ble han ansatt som administrerende direktør. Bjaadal ledet selskapet i 17 år og satte sitt solide stempel på arbeidet med å løfte levekår og kvaliteter for innbyggerne i en hel bydel. På denne tiden var Loddefjord en bydel i krise. Forslummingen hadde satt sitt preg på enkelte nabolag, dels fordi andelen sosialboliger var svært høy. Bergen kommune flyttet sosialklienter fra andre bydeler til Loddefjord. I avisene kunne man lese overskrifter som «Norges verste narkobydel» og «Bomiljøet blir terrorisert». Innbyggerne i Loddefjord kjente seg ikke nødvendigvis igjen i dette, men mange syntes det var flaut å fortelle hvor de bodde. Nær 30.000 mennesker bodde i området, to tredjedeler av dem i boliger tilknyttet StorBergen. Det var ikke alle som tok Olav Bjaadal alvorlig da han sa at bydelen skulle bli Bergens mest attraktive i år 2000.

Boligbyggelaget utarbeidet en plan for Loddefjord som bydelssentrum. Loddefjord Torg, et nedslitt og utrivelig kjøpesenter, ble i 1989 solgt fra Bergen kommune til boligbyggelaget for 15 millioner kroner. Det ble opprustet etter alle kunstens regler og gjenåpnet som Vestkanten. Senteret ble en attraktiv møteplass for folk i bydelen. Snart ble Vannkanten, med badeland, bowlingbane og kulturhus, åpnet. Iskanten, med egen ishall og tre curlingbaner, sto ferdig i 2007. Arkitekter ble satt i sving og laget nye fasader og grønnere landskap. Borettslagene gjennomgikk omfattende rehabiliteringer. Sakte, men sikkert ble bydelen et mer trivelig sted å bo, takket være et godt og langvarig samarbeid mellom StorBergen, borettslagene, skolene, politiet og lag og organisasjoner i Loddefjord.

Høsten 2010 ble det arrangert et seminar for ansatte og styret i StorBergen. Roy Berg Pedersen, viseadministrerende direktør i NBBL (Norske Boligbyggelag), gjorde det klart at StorBergen har en spesiell plass når historien om norsk boligbygging skal skrives: «Det StorBergen gjorde i Loddefjord, er kanskje det mest spennende som har skjedd blant norske boligbyggelag etter krigen.»

Mirakelet på Brann Stadion

StorBergen Boligbyggelag var etablert som en samfunnsaktør med ambisjoner langt ut over boligbygging alene. Det forklarer at Handelsbanken tok kontakt høsten 2002. Brann Stadion var belånt til langt over lyskasterne, og banken hadde pant i anlegget. Mange mente på samme tid at tiden var moden for en moderne byarena i Bergen. Kunne dette bane vei for boliger i Idrettsveien? StorBergen mente det. På tampen av 2002 ble et nytt eierselskap presentert. Handelsbanken mottok 25 millioner kroner og etterga fordringer på flere titalls millioner kroner. StorBergen eide 51 prosent av aksjene i det nye eierselskapet, sportsklubben eide resten. Brann var nå gjeldfri, men ble leietaker på Stadion. Det forelå snart planer om 200 boliger på stadiontomten. Forutsetningen var at det ble bygget en ny fotballarena et annet sted. Om Brann skulle beholde Stadion som hjemmebane, burde det likevel være rom for 150 boliger i et fremtidig sambruk etter modell fra Åråsen på Lillestrøm, mente StorBergen.

Slik skulle det ikke gå. Konkrete planer ble lansert av StorBergen og Brann høsten 2004, men naboprotestene mot boliger er massive. I desember 2006 er det klart at StorBergen selger sin majoritetspost til Sportsklubben Brann for skarve 8 millioner kroner.

«Den største julegaven som noen gang er gitt til Brann og Bergen», sier styrelederen i Brann, Magne Revheim. Daglig leder i Brann, Bjørn Dahl, var ikke snauere: «Det hele er et lite mirakel og en snuoperasjon av rang. Jeg er utrolig takknemlig overfor StorBergen og Handelsbanken.»

StorBergen i dag

StorBergen gikk gjennom en omfattende strategiprosess i 2008. Det ble utarbeidet en strategiplan for 2009-2014, og denne innebar en konsolidering av virksomheten. Driften av Vågedalen barnehage, som StorBergen åpnet i 2004, ble ikke lenger betraktet som en del av kjernevirksomheten. Barnehagen ble solgt til Vappus i 2009. Det var samtidig klart at kjøpesenteret Vestkanten sto foran nye utfordringer, som krevde kapital og spisskompetanse. Vestkanten hadde vært en helt sentral faktor i StorBergens opprustning av Loddefjord, men nå var arbeidet på mange måter fullført. Det var derfor naturlig – og helt i samsvar med StorBergens strategiplan – at Vestkanten ble solgt til Olav Thon Eiendomsselskap ASA i desember 2009.

Loddefjord er et område som i dag snarere assosieres med et myldrende kulturliv enn sosiale problemer. I 2009 og 2010 arrangerte lokale ildsjeler festivalen 5071 Alle til Loddefjord – oppkalt etter det gamle postnummeret. Det ble en øredøvende markering av en livskraftig bydel, frontet av lokale, landskjente stjerner; Fjorden Baby! og John Olav Nilsen & Gjengen. CD-en «5071 – Sånn det e’» ble utgitt til festivalen i 2010, finansiert og igangsatt av StorBergen og festivalarrangøren.

StorBergen er med rette stolt av det arbeidet som er gjort – og fortsatt gjøres i Bergen vest. Samtidig er flere av våre mest vellykkede prosjekter de seneste årene bygget i andre bydeler og kommuner. Det er fristende å nevne Tvildeflaten, Tvildehagen og Strandaelvi blant borettslagene som er etablert på Voss, dels i nært og mønstergyldig samarbeid med Voss kommune. Puddefjorden borettslag på Møhlenpris og Kyrresborg borettslag i Sandviken er to flotte prosjekter. Fanahagen borettslag var et spennende prosjekt. Den prisbelønnede Hansaparken – med sin blanding av boliger og næring i et kulturhistorisk særpreget område på Kalfaret – bør også nevnes. StorBergen har også – i samarbeid med andre aktører – oppført mange eneboliger i Bergen. Noen boliger er selveiende, andre er organisert som borettslag eller sameier. StorBergen driver også utleie av nær 200 boliger i Vågedalen, på Minde og på Mjølkeråen i Åsane.

Sommeren 2010 flyttet StorBergen Boligbyggelag hovedkontoret fra Laksevåg til Bergen sentrum. Boligbyggelaget er i dag en effektiv og moderne organisasjon, som ved siden av boligutvikling tilbyr forretningsførsel, vaktmestertjenester, vedlikehold, rehabilitering og rådgivning i et krevende marked. Med byggeaktiviteter, forvaltningsansvar og planer i hele Bergen, Os, på Voss, Askøy, Nordhordland og Sotra gjør selskapet seg absolutt fortjent til navnet. Ved inngangen til 2011 er byggearbeidene for alvor i gang på Os Sjøfront og det noe mindre borettslaget Rinddalen i Bergen. Mange andre prosjekter i og rundt Bergen ligger i støpeskjeen.

Et boligbyggelag eies av medlemmene. Rundt 18.000 har sin andel av StorBergen, og de slutter opp om selskapets strategi og videre ferd mot et stadig mer krevende og konkurranseutsatt marked. Fortsatt er hovedmålet å skaffe medlemmene gode boliger tilpasset den enkelte. Men StorBergen skal også i fremtiden ivareta en lang og god tradisjon for å verdsette samspillet mellom boligen og miljøet rundt. Da lever vi også opp til vår visjon:

«Vi skal skape de beste bomiljøene og steder der folk drømmer om å bo»